| Hjemmearbeid som ble
industri
I en ubrutt linje gjennom 70 år har skinnfabrikken
Kero i Sattajävri i Svensk Lappland vokst fra en enkel hjemmeindustri
til en topp moderne produksjonsfabrikk. Det har blitt en solid hjørnestensbedrift
i Pajala kommune, og svært viktig for reindriftsnæringen på
hele Nordkalotten. Her behandles nærmere 70 - 100.000 reinskinn
årlig, de blir omgjort til verdifulle ferdigprodukter og sikrer
mange arbeidsplasser.
I en ubrutt linje gjennom 70 år har skinnfabrikken Kero i Svensk
Lappland vokst fra en enkel hjemme- industri til en topp moderne produksjonsfabrikk.
Det har blitt en solid hjørnestensbedrift i Pajala kommune, og
er svært viktig for reindriftsnæringen på hele Nordkalotten.
Her behandles nærmere 70 - 100.000 reinskinn årlig, de blir
omgjort til verdifulle ferdigprodukter og sikrer mange arbeidsplasser.
”Kero” er blitt et merkenavn på produkter som er spredt
langt utenfor Nordkalotten. Virksomheten er konsentrert om reinskinn og
skinnprodukter. Bedriften er blitt en av de viktigste i Pajala, og årlig
hentes det inn nærmere 100.000 reinskinn fra reineierne i de nordiske
land. Helt til Finnmarkvidda drar Kero's oppkjøpere på søk
etter gode skinn.
Et eget lite museum er knyttet til virksomheten i Sattajärvi. Her
fortelles forhistorien til skinngarveriet i bygda. Fra en forsiktig start
som en hjemmevirksomhet til industri har den vokst i over 70 år.
Museet forteller den nære historien, men også om Nordkalotten’
s urgamle tradisjoner med å bearbeide skinn til klær, sko
og andre nytteprodukter.
Helt tilbake til den første bosetting på Nordkalotten har
skinn stått i fokus, og siden fangstmannens dager har arbeidet med
å bearbeide skinnet vært en del av hverdagen. Den gamle kunsten
med garving for å gjøre skinnet mykt, slitesterk og til å
tåle vann og lang tids bruk, var i historisk tid nødvendig
kunnskap for å overleve i karrig og hard polarnatur. Den eldste
garvemetoden vi kjenner til er fett- og røkgarving. Da ble kjøttsiden
av skinnet satt inn med fett, og skinn fra rein og elg ble mye mer mot-
standsdyktig mot vann og slitasje om skinnet ble hengt i røyken
fra ildstedet.
 Foto:
Helt frem til slutten av 1800- tallet ble skinnene beredt i Sverige håndverksmessig.
Fra 1700- tallet ble det i Svensk Lappland mer vanlig å overlate
jobben med å bearbeide skinn til bygdas skinngarver. Her har naturgarving
med vegetabilske råstoffer fra bl.a. bjørkebark stått
i fokus gjennom århundreder. Om høsten ble de rå reinskinnene
etter høstslaktingen sendt til garving, og året etter ble
lær og skinn hentet tilbake. Ofte foregikk dette som en byttehandel.
I Sattajärvi begynte småbruker Yrjö Kero sin lille hjemmevirksomhet
i 1929. Den første tiden tok han imot huder fra de små bygdene
rundt Sattajärvi, beredte og garvet hudene til lær og skinn.
Etter hvert ble Kero kjent som en meget dyktig garver, og særlig
hans prosess med å bruke bark fra lønn ga fint lær
og skinn. Mange kom til Sattajärvi med reinskinn og andre huder,
og noen kom av forskjellige grunner aldri å hentet ferdigproduktet.
Hjemme hos Yrjö Kero vokste skinnhaugen, og en virksomhet tok etter
hvert form. Noe skinn ble solgt direkte til andre som produserte klær,
ryggsekker og sko. Et samarbeid med lokale skomakere ga start til produksjon
av sko og støvler i reinskinn. Her leverte Kero ferdig utstansende
skinnemner, for å få ferdig sko og støvler tilbake.
Det ene forsiktige steg tok det neste i reinskinnsbygda. Virksomheten
vokste og det som var en liten hjemmevirksomhet ble etter hvert en liten
bedrift som spesialiserte seg på å behandle reinskinn. De
første årene var de 3-4 ansatte, for så å vokse
videre til det Kero er i dag med hele verden som marked.
Skinngarvemuseet i Sattajärvi er vel verd et besøk! |
