Med Amundsen på Bottenvikens is
Jeg går på ski over isen en marsdag. Framfor meg ligger hele Bottenviken islagt. Det er som en uendelig isvidde med store kantete isflak som reiser seg som berg her og der.
Jeg tenker på vinteren 1910 da Roald Amundsen trente for ekspedisjonen til Nordpolen året etter. Da visste han ikke at den turen isteden skulle ende opp på Sydpolen da det viste seg at en annen polarekspedisjon allerede hadde nått frem til Nordpolen. Når Amundsen fikk vite det, ga han ordre om at polarskuta skulle legge om kursen og isteden seile sørover, mot Sydpolen! Slik startet det verdensberømte kappløpet mellom Roald Amundsen og den britiske polarforskeren Scott, et kappløp som endte med seier og heder for Norge og Amundsen, og en tragisk død for Scott og hans menn.
Skaren knitrer under skiene. Egentlig skulle jeg hatt med hunder og sleder. Det var jo slik Amundsen og hans kamerater nådde Sydpolen i 1911. I fantasien er Amundsen med meg her ute på isen. Han går på ski kledd i en stor tykk pels og har rimfrost i skjegget.
Solen lyser blek og kald på himmelen. Midt i steget stopper Amundsen opp og peker ut over det islagte havet. Et par kilometer framfor oss skimter vi noe mørkt blant alt det hvite.
- Ser du? Er det et hus ute på isen?
- Jeg tar fram kikkerten for å sondere nærmere. Jo, det er tre små røde hus. Fra et telt framfor husene kommer det røyk fra en skorstein. Mennesker beveger mellom husene. Noen kvinner sitter og kiker ned i et hull i isen.
- Kan det være eskimoer? sier Amundsen. Det er kanskje et gjeng seljegere? På avstand høres motorstøy. En stor bandvogn kommer kjørende og stopper utenfor teltet. En mann stiger ut og begynner å laste av kasser. Amundsen blir rasende.
- Det er Scott. Visst er det den forbaskede Scott! Ska han bruke bandvogner til Sydpolen?
Islagt hav og menneskelig varme i Haparanda skjærgård
Jeg forlater Amundsen mens han banner och sverger over Scott, som snart skal dø ute på isen når Amundsen har slått han i kappløpet om Sydpolen. Amundsens sledehunder klarte det harde klimaet bedre enn Scotts bandvogner og hester.
Jeg fortsetter ensom på ski mot de tre røde hyttene og bandvognen. Når jeg nærmer meg ser jeg hva kvinnene egentlig holder på med. De sitter og pilker på isen. En av dem drar akkurat opp en abbor når jeg kommer forbi. Hun ler og legger den sprellende fisken på isen.
En dør åpnes på den ene hytten og en naken mann kommer springende ut. Han stiger ned i en firkantet råk som man har saget ut i isen og svømmer noen tak, pruster og stiger opp for å springe fram til en stor tretønne fyllt med varmt vann. Han stiger ned i det varme vannet og gir fra seg et fornøyd sukk. Mannen ser mer ut som en sel enn en seljeger. Når jeg blir kjent med han viser det seg at han er økonom i Haparanda kommune og deltar i en konferanse ute på isen sammen med kvinnene, som arbeider med barn- og ungdomssaker i kommunen.
- Kan man ha det bedre enn det her? sier han og peker ut over den hvite horisonten.
Etter fisket og badstubadet spiser vi reinkjøtt og potet med tyttebær på vakkert dekkede bord med hvit lintøysduk. Måltidet avsluttes med en dessert som består av iskrem med syltetøy gjort av Havtorn, et bær som vokser på øyene ute i skjærgården.
Den vakreste øya
For 14 år siden startet Staffan Svanberg skysstrafikk med sin fiskebåt Bosmina for å kunne frakte gjester ut til Haparanda Sandskär. Haparanda Sandskär er en av Bottenvikens vakreste øyer med en natur som tilbyr nesten alt: sanddyner og badestrender, urskog, et gammelt fiskeleie, et kapell med en grav som forteller om en tragisk ulykke til havs, og mange andre historier om livet ute ved havet med fiske og smugling. Om man er heldig kan man få se seler, elg og flere arter flyttfugler som lander på øya på sin ferd mellom Nordkalotten og Sør Europa og Afrika.
For ikke lenge siden kjøpte Staffan en større og raskere båt, og sist vinter realiserte han og hans medarbeidere den drømmen de hadde båret på i flere år: En liten ”hytteby” på isen, tre hytter, et vedfyrt militærkjøkken , en badetønne, toalett og flaggstang. Det hele kalles for PåIsenByn.
PåIsenByn
På vintern kan man finne PåIsenByn på mange forskjellige plasser ute i skjærgården. Alle tre hyttene, kjøkkenet, badetønnen og toalettet er montert på meier og kan flyttes rundt som en karavane til de forskjellige plassene. Når isen fryser i desember holder man seg helst i nærheten av Haparanda. Senere på vinteren flytter man lengre ut mot havet, til de ytterste øyene som ligger to mil fra fastlandet. For overnatting samarbeider man med lokale hotell og campinganlegg. Staffan og Kaj har enda en idé: De planlegger å bygge snøigloer ute på isen, for de som vil prøve en natt ute på isen.
Jeg tror Amundsen skulle blitt mektig forbauset over å finne en bekvem hytteby på meier ute på isen i Bottenviken, med både mat og badstue. Men tidene forandrer seg. Idag kan man oppleve den samme arktiske natur som Amundsen, men da i sikre og trivelige former. 
Når vi drikker kaffe etter maten, kommer en same på snøskoter. Karl Erik Gunnari har vært på leting etter noen rein ute i skjærgården. Nå er han på vei tilbake den store øya Seskarö hvor reinflokken befinner seg i nærheten. Kaj Rundgren som arbeider sammen med Staffan velger å følge med til Seskarö for å merke noen av sine reinkalver. I tillegg til å være kokk i PåIsenByn er Kaj også reingjeter, fisker og snekker. Som så mange andre i trakten har han flere yrker, men de senere årene har turismen blitt alt viktigere.
Om dere reiser til Haparanda for å handle på IKEA, passer det fint med en tur ut i naturen for å oppleve den vakre skjærgården. Et trivelig besøk ute i skjærgården kan gjøres både sommer og vinter. Staffan Svanberg og hans medarbeidere står klare til å ta hand om dere.
|
